hits

JAKTEN PÅ NORSK BISTAND

 

Norge gir hvert år mange milliarder kroner i bistand til ulike prosjekter i verden over. Vi er et av verdens rikeste land, og er også i toppen hva gjelder internasjonal bistand. Naturlig nok.

I 2009 ga Norge totalt 1,06 prosent av bruttunasjonalinntekt i bistand, noe som tilsvarer hele 25,7 milliarder fordelt på 114 land. Hva alle disse pengene brukes til i detalj er helt umulig å svare på, men i all hovedsak er de vel fordelt mellom klima, fattigdom og helse. Og selvfølgelig mange underkategorier derunder. Redde regnskog, utdanning, friskt vann, mat...

Selv om mange er skeptiske til bistand, gjennom f.eks fadderordninger, er jeg ikke i tvil om at bidragene i all hovedsak kommer frem. Mennesker lider over hele verden, og mange er ikke klar over hvor godt vi har det i Norge. Ting vi tar som en selvfølge her, er ikke en gang innen rekkevidde i andre deler av verden!

Jeg har selv vært fadder i flere år, for en gutt som heter Moses fra Ghana. Jeg ble like glad og spent hver gang det dukka opp brev fra Plan i postkassa, og høydepunktet er selvfølgelig når man får med bilde av fadderungen m/familie. Best av alt er når han/hun har på seg ei t-skjorte eller noe du har sendt nedover. Da ser man virkelig at ting når frem! At man etter noen år med støtte får beskjed om at fadderskapet til en unge er avsluttet, er forferdelig - samtidig som det er fantastisk gledelig. Man blir knyttet til personen, familien og miljøet rundt fadderungen, og da er det trist å ikke få følge med litt på hva som skjer lenger.

Men selvfølgelig; at fadderskapet blir avsluttet fordi arbeidet i den landsbyen er fullført, er et klart bevis på at hjelpen kommer frem!

Jeg vant min kamp mot kreften. Måtte Norge fortsette å bidra til å gjøre verden til et bedre sted å være, slik at mange andre også vinner sin kamp.

Så når jeg trasker rundt omkring
hvorfor går jeg bare rundt i ring
og bruker krefter på unødvendige ting
Det finnes folk som trenger hjelp
i Norge og i utland
det er viktig å huske i "verdens beste land"
Så jeg vil gjøre det jeg kan
for å hjelpe med arm, mat eller vann
Lite skal til for å gjøre en forskjell
er et liv mindre verdt enn alt en kjøper til seg selv
I stedet for å kjøpe nye klær som en egentlig ikke trenger
hvorfor ikke heller gi til dem som ikke har noe lenger?

Sammen kan vi gjøre verden til et LITT bedre sted å være ihvertfall!

Norad har i disse dager en konkurranse i samarbeid med blogg.no, hvor man kan vinne en reise til Zambia. Dette innlegget er mitt bidrag. Jeg drømte alltid om å få besøke fadderbarnene mine i Ghana og Kenya. Nå har jeg en mulighet til å oppleve arbeidet på nært hold. Det hadde vært helt sikkert blitt en fantastisk opplevelse med mange inntrykk. Jeg krysser fingrene!

Delta du også da vel!

Dikt // Silje Pedersen
Foto // Flickr

PS! Bloggen min ligger vanligvis på http://realitycheck.no : )

noradkonk
noradkonk
http://jaktenpaanorskbistand.blogg.no
Stikkord:

FRISK SOM FAEN!

Start på helvetet: 11.05.10 ? Foreløpig slutt: 04.10.10.

Det har faktisk gått nesten 5 måneder siden jeg fikk beskjed om at jeg var alvorlig syk. På en måte har det gått ganske kjapt, samtidig som det har gått ufattelig tregt. Et sammenhengende mareritt i hele sommer, med opp og nedturer et herved over.

Takk og pris for det. Takk for støtten gjennom en elendig periode av livet mitt som foreløpig er over!

Måtte elendigheten holde seg unna for godt.

Breakdown.. again



Tankene var utelukkende positive i går, da jeg dro på sykehuset for å ta CT-røntgen og blodprøver. Formen var fin og innstillinga positiv. De fysiske påkjennelsene etter operasjonen og ubehagelighetene etter såret har bortimot lagt seg. Og det psykiske var som vanlig bra egentlig. Jeg tenkte at "worst case" var at jeg måtte velge å ta en cellegiftbehandlig eller stråling, men det ble ganske mye verre gitt. Jeg slapp ihvertfall å velge da, om ikke annet! :) 

 Dermed ble overraskelsen nærmest sjokkerende da overlegen på kreftavdelinga kunne fortelle, ca 15 sekunder etter at jeg hilste på han, at kreften har spredt seg. Til lymfene, to steder i bakre bukvegg. Det sier meg egentlig ikke så veldig mye, annet enn at det er alvorlige saker. Og at man må gjøre noe med saken snarest. De hadde vistnok sett noen små saker på CT-bildene før operasjonen også, men at den kulen var så liten at den var ufarlig. Eller noe. Nå var ihvertfall den kulen ca 4 ganger så stor, pluss at det hadde dukket opp enda en kul i nærheten. Great.

 Allerede førstkommende mandag starter behandlingen. 

 Cellegift i lange baner. 4 kurer à 5 behandlinger for å være nøyaktig. Hver dag i neste uke skal jeg altså sitte å motta gift i 7-8 timer på sykehuset. Høres helt fantastisk ut. Noooot. Jaja.. blir sikkert frisk til slutt da, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rævva. 

 I´ll stay in touch! (Noe sier meg at jeg har et hav av tid til å oppdatere bloggen fremover.) 

Vurderer nesten å lære meg å spille trekkspill. 

 Eller sekkepipe.

Mine tanker er herved servert på sølvfat

 

 
Jeg vet det har tatt litt tid, men her kommer ihvertfall svar på de fleste av spørsmålene dere har sendt inn til meg. Sydd sammen til en slags artikkel.. eller noe sånt : ) For å gå rett på sak; Krefttypen jeg har er testikkelkreft. Heldigvis, om jeg kan si det om en så alvorlig sykdom. Det er den krefttypen med soleklart best prognose, og ca 95% blir helt frisk etter litt behandlig. Hell i uhell, på en måte. 

Når det gjelder behandlig, så har jeg har gjennomgått en operasjon hvor den ondartede svulsten ble fjernet, og jeg kan vel i praksis betraktes som frisk for øyeblikket. Videre behandlig vet jeg rett og slett ikke alt for mye om. Jeg skal på sykehuset på tirsdag og onsdag, så vet vel litt mere da. Men etter det jeg vet, så kan jeg velge å ta strålebehandlig eller en cellegiftkur for å minske sjansene for tilbakeslag. 
 
Ca 15-20% får nemlig tilbakeslag av denne krefttypen, og jeg kan velge å ta forebyggende behandling, for å minske disse sjansene til ca 5%. At dette valget er opp til meg virker kanskje litt merkelig. Det er ihvertfall et meget vanskelig valg. Det kan kanskje virke betryggende å ta en slik behandling, men fakta er jo det at om alle skulle tatt det valget ville 80-85% gjennomført en tøff behandling som de i utgangspunktet aldri ville hatt behov for. Ikke lett det der altså. 

En annen faktor er at den forebyggende behandlingen er mye mildere enn den behandling man må gjennom ved et eventuelt tilbakeslag. Da må man bl.a gjennom 4-5 cellegiftkurer.. og sterke bivirkninger som kvalme, blødninger og.. ja.. you name it. Den tid, den sorg.

I et møte med fastlegen min sa han rett ut at han ikke hadde noen råd å komme med, fordi han rett og slett ikke vet hva han hadde gjort selv - om han hadde vært i samme situasjon. 

Uansett valg; jeg skal til kontroller på sykehuset mange ganger i året, så det er ihvertfall betryggende.. selv om det sikkert gjør at det alltid vil ligge noen tanker om "hva om.." / "hvis.." osv i bakhodet i mange år fremover. Jeg må bare prøve å se positivt på ting, slik at det ikke blir en belastning for meg i lange tider fremover. 

Formen min nå er nesten som normalt - kanskje bortsett fra at jeg blir mye fortere utslitt. Jeg sover fortsatt veldig mye, og merker kjapt at jeg blir sliten når jeg prøver å bidra med litt fysisk arbeid. For øyeblikket er jeg på aktiv sykmelding på jobben, og det fungerer egentlig veldig bra. Da kan jeg sove en time lenger de dagene jeg føler meg sliten, og tilpasse arbeidsoppgavene slik at jeg får minst mulig belastning. Fin ordning : ) 

 Av alle spørsmålene jeg har fått av lesere og slikt er det to jeg liker veldig godt. De er som følger: 

"Jeg lurte på om du har noen gode tips til oss som står på sidelinja med noen som har alvorlig sykdom. Hva er "lov" å si/ikke si? Er det beste å oppføre seg som om det ikke har skjedd og bare prate om hverdagslige ting, eller bør man vokte ordene sine veldig?"

"Jeg lurer på om det at du nå har en alvorlig sykdom har endret noe med de vennene du har? Har selv kjent noen med alvorlig sykdom og ser at noen gjerne ikke vet hva de skal si/oppføre seg/være mot en når det katastrofale inntreffer. Har du lagt noe merke til det, eller finner du støtte i dem vennene du hadde før du ble syk?"

Svar på disse spørsmålene er garantert forskjellig etter hvem du spør, men for min del synes jeg det er bedre om folk kommer bort og hører hvordan det går og sånn. Jeg har opplevd utrolig mange forskjellige reaksjoner. Noen later som ingenting, noen spør om ulike ting rett ut.. mens andre er tilstede, noen venter med å ta kontakt til jeg er litt for meg selv, og andre har kanskje lyst til å si et eller annet, uten at de ikke vet helt hvordan de skal formulere seg.. og av den grunn lar være å si noe. Kanskje litt klønete forklart, men fremgangsmåtene er ihvertfall veldig varierte. Det meste er greit for min del, men ta gjerne kontakt ihvertfall, om du lurer på noe. Jeg er hverken skummel, smittsom eller farlig; )

At jeg valgte å fortelle det til "alle", gjennom facebook og blogg, har jeg ihvertfall ikke angra et sekund på. Det gir de rundt deg muligheten til å bry seg, og du slipper at ryktene begynner å gå. Jeg ringte personlig til mine fleste nærmeste venner den dagen jeg fikk beskjeden fra legen, og de andre vennene mine fikk vel stort sett beskjed gjennom de igjen.. og gjennom facebook. Oppførsel og oppfølging fra vennene mine har jo helt klart vært variert. Noen har vært merkelig fraværende, mens andre har rett og slett imponert meg med støtte og tilstedeværelse. 

Når det gjelder hva som er "lov" å si, så vet jeg ikke. Det meste går bra for min del, men å gjøre narr av folk i lignende situasjoner er absolutt ikke greit. Jeg kan også irritere meg litt av folk som klager på alt mulig, og tror at deres problemer er viktige. Ta deg en snartur innom nærmeste sykehus, så finner du garantert noen som har det verre enn deg selv. Kanskje stygt å si det, men det kan faktisk fungere som motivasjon. At det alltid er noen som har det verre enn deg selv altså.

Ta vare på de rundt deg, og de dagene du har. Det skal ihvertfall jeg gjøre med beste for å klare.

Musikk: Snow Patrol - Run

Joakim vs Kreft 1-0

Poeng i runde 1 er herved delt ut til meg selv, etter knockout. 

 

CT-røntgen av hele overkroppen var uten tegn til spredning av kreften. Det samme var røntgenbildene av lungene. Det er vel det man kan kalle relativt gode nyheter! 10kg forsvant fra skuldrene, og jeg begynte å se frem mot operasjonen som skulle være på fredag eller lørdag.

 

Fredag kl 15 ble jeg lagt i narkose og gjort klart til operasjon. Med fullt av tilsynelatende kunnskapsrike grønkledde folk på operasjonsstua, var jeg rett og slett veldig trygg på at dette skulle gå veldig bra. Operasjonen gikk finfint, og jeg våkna så smått to timer senere - i et smertehelvete uten like! Jeg kan vel egentlig ikke huske å ha hatt så vondt før, men.. who cares. Jeg fikk ihvertfall masse smertestillende og sov i noen timer til på overvåkningsavdelinga. 

 

Litt ør i hodet og med et realt kutt på 6-7cm i magen, var jeg tilbake på rommet mitt og klar for å se Norske Talenter på Tv2.. eller ikke. Sovna gitt.. med smerter herifra og til.. himmelen. (helvete) Da jeg våkna dagen derpå var smertene like ille.. og før jeg rakk å spørre etter smertestillende fikk jeg hele to(!!) paracet, og beskjed om at jeg skulle hjem!!

 

Så.. nå sitter jeg her og smiler litt foran min flunkende nye MacBook Pro, som jeg dro ut å kjøpte 19 timer etter operasjonen. Noe må man unne seg etter en dag med gode nyheter på løpende bånd. Nå har jeg planer om å late som at jeg er helt frisk, til det motsatte er bevisst, og svar på nye prøver kommer om 4-6 uker. At det blir VM i blodprøver fremover får bare være.

 

Jeg er og blir en supermann! : ) Måtte kryptonitten holde seg langt unna! 


Tusen takk for omtanken til alle sammen! Veldig glad for det! :)


Her er forøvrig årets trend på boxershortsfronten:



Jeg skal faen ikke dø!




De fleste har vel merka at bloggen har forandra seg litt i det siste. Tulleblogging om alle verdens tema er byttet ut med litt mer dystre saker. Og det med god grunn.

Jeg har vært småsyk i snart 2 måneder nå, med hoste, feberfølelse og tretthet. Dette har tappet meg for krefter, men mistanken om at noe verre lå bak har vært verre for meg. En bekymring som jeg har delt med noen ytterst få personer. Sannsynligvis fordi jeg ikke prater om private problemer til hvem som helst, og fordi jeg ikke ønsket å bekymre andre med et problem som bare kanskje var tilstede.

Tanken på å bli rammet av en dramatisk sykdom er likevel så fjern, at det egentlig har gått helt fint rent psykisk. Jeg har rett og slett ikke klart å ta det til meg.  Samtidig ble jeg og min kjære venn Google nesten 100% enige om hva som feilte meg etter hvert, og det var en stund før jeg i det hele tatt vurderte å oppsøkte lege. Frykten for at legen også skulle være enig med meg og Google gjorde vel kanskje at jeg jeg vegra meg litt for å ta kontakt.

Etter litt frem og tilbake i hodet mitt, tok jeg et ganske langt personlig steg, og oppsøkte lege. "Problemet" var bare at omtrent det første han spurte om, var om noen i slekta mi har vært rammet av nettopp den samme sykdommen som jeg trodde at jeg hadde. Bekymringen ble ikke mindre, for å si det mildt.. men jeg ble ihvertfall sendt raskt videre for videre undersøkelser. Takk til den glimrende fastlegen min!

Noen dager senere var jeg på røntgen for å sjekke lungene mine, pga 'forkjølelsen' jeg har hatt i rundt 7 uker.  Dette for å sjekke en potensiell lungebetennelse.. uten at dette ga noen svar.

Mandag denne uka ble jeg derimot sendt til ultralydundersøkelse på sykehuset.. og dette ga resultater. Dessverre. Dama som undersøkte meg sa ikke så mye, men det lille av tåkeprat og kroppsspråk  hun ga fra seg, var egentlig svar nok. Og da legen min ringte meg den 11.05.10 kl 16.25 forsto jeg vel rimelig kjapt hva som var på gang.

..og selv om jeg trodde jeg var forberedt, kom beskjeden som et sjokk. To tørre glade øyne, ble forvandlet til to fossefall på 1-2-3. Livet ble snudd på hodet, og tankene løp løpsk. Man får jo gjerne beskjed om å tenke positivt, men i sekundene etter at jeg hadde prata med legen var det fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke hemmelig.. men de fleste blir heldigvis frisk igjen.

Tankene er nå stort sett positive, takket være fantastiske venner og familie, og alt går mye bedre for øyeblikket.. men i morgen (fredag) skal jeg få vite hvor ille det egentlig er. To dager med ulike tester på sykehuset, må vel kunne gi noen svar ihvertfall.

Kort oppsummert; Jeg har kreft, men jeg skal da faen ikke dø!

Det ville rett og slett blitt for dumt! : )

[Foto: Aleksander With / Musikk: Michael Bublè]
Les mer i arkivet » November 2010 » Juni 2010 » Mai 2010