hits

JAKTEN P NORSK BISTAND

Norge gir hvert r mange milliarder kroner i bistand til ulike prosjekter i verden over. Vi er et av verdens rikeste land, og er ogs i toppen hva gjelder internasjonal bistand.Naturlig nok.

I 2009 ga Norge totalt 1,06 prosent av bruttunasjonalinntekt i bistand, noe som tilsvarer hele 25,7 milliarder fordelt p 114 land. Hva alle disse pengene brukes til i detalj er helt umulig svare p, men i all hovedsak er de vel fordelt mellomklima, fattigdom og helse. Og selvflgelig mange underkategorier derunder. Redde regnskog, utdanning, friskt vann, mat...

Selv om mange er skeptiske til bistand, gjennom f.eks fadderordninger, er jeg ikke i tvil om at bidragene i all hovedsak kommer frem. Mennesker lider over hele verden, og mange er ikke klar over hvor godt vi har det i Norge. Ting vi tar som en selvflge her, er ikke en gang innen rekkevidde i andre deler av verden!

Jeg har selv vrt fadder i flere r, for en gutt som heter Moses fra Ghana. Jeg ble like glad og spent hver gang det dukka opp brev fra Plan i postkassa, og hydepunktet er selvflgelig nr man fr med bilde av fadderungen m/familie. Best av alt er nr han/hun har p seg ei t-skjorte eller noe du har sendt nedover. Da ser manvirkelig at ting nr frem! At man etter noen r med sttte fr beskjed om at fadderskapet til en unge er avsluttet, er forferdelig - samtidig som det er fantastisk gledelig. Man blir knyttet til personen, familien og miljet rundt fadderungen, og da er det trist ikke f flge med litt p hva som skjer lenger.

Men selvflgelig; at fadderskapet blir avsluttet fordi arbeidet i den landsbyen er fullfrt, er et klart bevis p at hjelpen kommer frem!

Jeg vant min kamp mot kreften. Mtte Norge fortsette bidra til gjre verden til et bedre sted vre, slik at mange andre ogs vinner sin kamp.

S nr jeg trasker rundt omkring
hvorfor gr jeg bare rundt i ring
og bruker krefter p undvendige ting
Det finnes folk som trenger hjelp
i Norge og i utland
det er viktig huske i "verdens beste land"
S jeg vil gjre det jeg kan
for hjelpe med arm, mat eller vann
Lite skal til for gjre en forskjell
er et liv mindre verdt enn alt en kjper til seg selv
I stedet for kjpe nye klr som en egentlig ikke trenger
hvorfor ikke heller gi til dem som ikke har noe lenger?

Sammen kan vi gjre verden til et LITT bedre sted vre ihvertfall!

Norad har i disse dager enkonkurranse i samarbeid med blogg.no, hvor man kan vinne en reise til Zambia. Dette innlegget er mitt bidrag. Jeg drmte alltid om f beske fadderbarnene mine i Ghana og Kenya. N har jeg en mulighet til oppleve arbeidet p nrt hold. Det hadde vrt helt sikkert blitt en fantastisk opplevelse med mange inntrykk. Jeg krysser fingrene!

Delta du ogs da vel!

Dikt //Silje Pedersen
Foto // Flickr

PS! Bloggen min ligger vanligvis p http://realitycheck.no : )

noradkonk
noradkonk
http://jaktenpaanorskbistand.blogg.no
Stikkord:

FRISK SOM FAEN!

Start p helvetet: 11.05.10 ? Forelpig slutt: 04.10.10.

Det har faktisk gtt nesten 5 mneder siden jeg fikk beskjed om at jeg var alvorlig syk. P en mte har det gtt ganske kjapt, samtidig som det har gtt ufattelig tregt. Et sammenhengende mareritt i hele sommer, med opp og nedturer et herved over.

Takk og pris for det. Takk for sttten gjennom en elendig periode av livet mitt som forelpig er over!

Mtte elendigheten holde seg unna for godt.

Breakdown.. again



Tankene var utelukkende positive i gr, da jeg dro p sykehuset for ta CT-rntgen og blodprver. Formen var fin og innstillinga positiv. De fysiske pkjennelsene etter operasjonen og ubehagelighetene etter sret har bortimot lagt seg. Og det psykiske var som vanlig bra egentlig. Jeg tenkte at "worst case" var at jeg mtte velge taen cellegiftbehandlig eller strling, men det ble ganske mye verre gitt. Jeg slapp ihvertfall velge da, om ikke annet! :)

Dermed ble overraskelsen nrmest sjokkerende da overlegen p kreftavdelinga kunne fortelle, ca 15 sekunder etter at jeg hilste p han, at kreften har spredt seg. Til lymfene, to steder i bakre bukvegg. Det sier meg egentlig ikke s veldig mye, annet enn at det er alvorlige saker. Og at man m gjre noe med saken snarest. De hadde vistnok sett noen sm saker p CT-bildene fr operasjonen ogs, men at den kulen var s liten at den var ufarlig. Eller noe. N var ihvertfall den kulen ca 4 ganger s stor, pluss at det hadde dukket opp enda en kul i nrheten. Great.

Allerede frstkommende mandag starter behandlingen.

Cellegift i lange baner. 4 kurer 5 behandlinger for vre nyaktig. Hver dag i neste uke skal jeg alts sitte motta gift i 7-8 timer p sykehuset. Hres helt fantastisk ut. Noooot. Jaja.. blir sikkert frisk til slutt da, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rvva.

Ill stay in touch! (Noe sier meg at jeg har et hav av tid til oppdatere bloggen fremover.)

Vurderer nesten lre meg spille trekkspill.

Eller sekkepipe.

Mine tanker er herved servert p slvfat

 

Jeg vet det har tatt litt tid, men her kommer ihvertfall svar p de fleste av sprsmlene dere har sendt inn til meg. Sydd sammen til en slags artikkel.. eller noe snt : )For g rett p sak; Krefttypen jeg har er testikkelkreft. Heldigvis, om jeg kan si det om en s alvorlig sykdom. Det er den krefttypen med soleklart best prognose, og ca 95% blir helt frisk etter litt behandlig. Hell i uhell, p en mte.

Nr det gjelder behandlig, s har jeg har gjennomgtt en operasjon hvor den ondartede svulsten ble fjernet, og jeg kan vel i praksis betraktes som frisk for yeblikket. Videre behandlig vet jeg rett og slett ikke alt for mye om. Jeg skal p sykehuset p tirsdag og onsdag, s vet vel litt mere da. Men etter det jeg vet, s kan jeg velge ta strlebehandlig eller en cellegiftkur for minske sjansene for tilbakeslag.

Ca 15-20% fr nemlig tilbakeslag av denne krefttypen, og jeg kan velge ta forebyggende behandling, for minske disse sjansene til ca 5%. At dette valget er opp til meg virker kanskje litt merkelig. Det er ihvertfall et meget vanskelig valg. Det kan kanskje virke betryggende ta en slik behandling, men fakta er jo det at om alle skulle tatt det valget ville 80-85% gjennomfrt en tff behandling som de i utgangspunktet aldri ville hatt behov for. Ikke lett det der alts.

En annen faktor er at den forebyggende behandlingen er mye mildere enn den behandling man m gjennom ved et eventuelt tilbakeslag. Da m man bl.a gjennom 4-5 cellegiftkurer.. og sterke bivirkninger som kvalme, bldninger og.. ja.. you name it. Den tid, den sorg.

I et mte med fastlegen min sa han rett ut at han ikke hadde noen rd komme med, fordi han rett og slett ikke vet hva han hadde gjort selv - om han hadde vrt i samme situasjon.

Uansett valg; jeg skal til kontroller p sykehuset mange ganger i ret, s det er ihvertfall betryggende.. selv om det sikkert gjr at det alltid vil ligge noen tanker om "hva om.." / "hvis.." osv i bakhodet i mange r fremover. Jeg m bare prve se positivt p ting, slik at det ikke blir en belastning for meg i lange tider fremover.

Formen min n er nesten som normalt - kanskje bortsett fra at jeg blir mye fortere utslitt. Jeg sover fortsatt veldig mye, og merker kjapt at jeg blir sliten nr jeg prver bidra med litt fysisk arbeid. For yeblikket er jeg p aktiv sykmelding p jobben, og det fungerer egentlig veldig bra. Da kan jeg sove en time lenger de dagene jeg fler meg sliten, og tilpasse arbeidsoppgavene slik at jeg fr minst mulig belastning. Fin ordning : )

Av alle sprsmlene jeg har ftt av lesere og slikt er det to jeg liker veldig godt. De er som flger:

"Jeg lurte p om du har noen gode tips til oss som str p sidelinja med noen som har alvorlig sykdom. Hva er "lov" si/ikke si? Er det beste oppfre seg som om det ikke har skjedd og bare prate om hverdagslige ting, eller br man vokte ordene sine veldig?"

"Jeg lurer p om det at du n har en alvorlig sykdom har endret noe med de vennene du har? Har selv kjent noen med alvorlig sykdom og ser at noen gjerne ikke vet hva de skal si/oppfre seg/vre mot en nr det katastrofale inntreffer. Har du lagt noe merke til det, eller finner du sttte i dem vennene du hadde fr du ble syk?"

Svar p disse sprsmlene er garantert forskjellig etter hvem du spr, men for min del synes jeg det er bedre om folk kommer bort og hrer hvordan det gr og snn. Jeg har opplevd utrolig mange forskjellige reaksjoner. Noen later som ingenting, noen spr om ulike ting rett ut.. mens andre er tilstede, noen venter med ta kontakt til jeg er litt for meg selv, og andre har kanskje lyst til si et eller annet, uten at de ikke vet helt hvordan de skal formulere seg.. og av den grunn lar vre si noe. Kanskje litt klnete forklart, men fremgangsmtene er ihvertfall veldig varierte. Det meste er greit for min del, men ta gjerne kontakt ihvertfall, om du lurer p noe. Jeg er hverken skummel, smittsom eller farlig; )

At jeg valgte fortelle det til "alle", gjennom facebook og blogg, har jeg ihvertfall ikke angra et sekund p. Det gir de rundt deg muligheten til bry seg, og du slipper at ryktene begynner g. Jeg ringte personlig til mine fleste nrmeste venner den dagen jeg fikk beskjeden fra legen, og de andre vennene mine fikk vel stort sett beskjed gjennom de igjen.. og gjennom facebook.Oppfrsel og oppflging fra vennene mine har jo helt klart vrt variert. Noen har vrt merkelig fravrende, mens andre har rett og slett imponert meg med sttte og tilstedevrelse.

Nr det gjelder hva som er "lov" si, s vet jeg ikke. Det meste gr bra for min del, men gjre narr av folk i lignende situasjoner er absolutt ikke greit. Jeg kan ogs irritere meg litt av folk som klager p alt mulig, og tror at deres problemer er viktige. Ta deg en snartur innom nrmeste sykehus, s finner du garantert noen som har det verre enn deg selv. Kanskje stygt si det, men det kan faktisk fungere som motivasjon. At det alltid er noen som har det verre enn deg selv alts.

Ta vare p de rundt deg, og de dagene du har. Det skal ihvertfall jeg gjre med beste for klare.

Musikk: Snow Patrol - Run

Joakim vs Kreft 1-0

Poeng i runde 1 er herved delt ut til meg selv, etter knockout.

 

CT-rntgen av hele overkroppen var uten tegn til spredning av kreften. Det samme var rntgenbildene av lungene. Det er vel det man kan kalle relativt gode nyheter! 10kg forsvant fra skuldrene, og jeg begynte se frem mot operasjonen som skulle vre p fredag eller lrdag.

 

Fredag kl 15 ble jeg lagt i narkose og gjort klart til operasjon. Med fullt av tilsynelatende kunnskapsrike grnkledde folk p operasjonsstua, var jeg rett og slett veldig trygg p at dette skulle g veldig bra. Operasjonen gikk finfint, og jeg vkna s smtt to timer senere - i et smertehelvete uten like! Jeg kan vel egentlig ikke huske ha hatt s vondt fr, men.. who cares. Jeg fikk ihvertfall masse smertestillende og sov i noen timer til p overvkningsavdelinga.

 

Litt r i hodet og med et realt kutt p 6-7cm i magen, var jeg tilbake p rommet mitt og klar for se Norske Talenter p Tv2.. eller ikke. Sovna gitt.. med smerter herifra og til.. himmelen. (helvete) Da jeg vkna dagen derp var smertene like ille.. og fr jeg rakk sprre etter smertestillende fikk jeg hele to(!!) paracet, og beskjed om at jeg skulle hjem!!

 

S.. n sitter jeg her og smiler litt foran min flunkende nye MacBook Pro, som jeg dro ut kjpte 19 timer etter operasjonen. Noe m man unne seg etter en dag med gode nyheter p lpende bnd. N har jeg planer om late som at jeg er helt frisk, til det motsatte er bevisst, og svar p nye prver kommer om 4-6 uker. At det blir VM i blodprver fremover fr bare vre.

 

Jeg er og blir en supermann! : ) Mtte kryptonitten holde seg langt unna!


Tusen takk for omtanken til alle sammen! Veldig glad for det! :)


Her er forvrig rets trend p boxershortsfronten:



Jeg skal faen ikke d!




De fleste har vel merka at bloggen har forandra seg litt i det siste. Tulleblogging om alle verdens tema er byttet ut med litt mer dystre saker. Og det med god grunn.

Jeg har vrt smsyk i snart 2 mneder n, med hoste, feberflelse og tretthet. Dette har tappet meg for krefter, men mistanken om at noe verre l bak har vrt verre for meg. En bekymring som jeg har delt med noen ytterst f personer. Sannsynligvis fordi jeg ikke prater om private problemer til hvem som helst, og fordi jeg ikke nsket bekymre andre med et problem som bare kanskje var tilstede.

Tanken p bli rammet av en dramatisk sykdom er likevel s fjern, at det egentlig har gtt helt fint rent psykisk. Jeg har rett og slett ikke klart ta det til meg. Samtidig ble jeg og min kjre venn Google nesten 100% enige om hva som feilte meg etter hvert, og det var en stund fr jeg i det hele tatt vurderte oppskte lege. Frykten for at legen ogs skulle vre enig med meg og Google gjorde vel kanskje at jeg jeg vegra meg litt for ta kontakt.

Etter litt frem og tilbake i hodet mitt, tok jeg et ganske langt personlig steg, og oppskte lege. "Problemet" var bare at omtrent det frste han spurte om, var om noen i slekta mi har vrt rammet av nettopp den samme sykdommen som jeg trodde at jeg hadde. Bekymringen ble ikke mindre, for si det mildt.. men jeg ble ihvertfall sendt raskt videre for videre underskelser. Takk til den glimrende fastlegen min!

Noen dager senere var jeg p rntgen for sjekke lungene mine, pga 'forkjlelsen' jeg har hatt i rundt 7 uker. Dette for sjekke en potensiell lungebetennelse.. uten at dette ga noen svar.

Mandag denne uka ble jeg derimot sendt til ultralydunderskelse p sykehuset.. og dette ga resultater. Dessverre. Dama som underskte meg sa ikke s mye, men det lille av tkeprat og kroppssprk hun ga fra seg, var egentlig svar nok. Og da legen min ringte meg den 11.05.10 kl 16.25 forsto jeg vel rimelig kjapt hva som var p gang.

..og selv om jeg trodde jeg var forberedt, kom beskjeden som et sjokk. To trre glade yne, ble forvandlet til to fossefall p 1-2-3. Livet ble snudd p hodet, og tankene lp lpsk. Man fr jo gjerne beskjed om tenke positivt, men i sekundene etter at jeg hadde prata med legen var det fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke hemmelig.. men de fleste blir heldigvis frisk igjen.

Tankene er n stort sett positive, takket vre fantastiske venner og familie, og alt gr mye bedre for yeblikket.. men i morgen (fredag) skal jeg f vite hvor ille det egentlig er. To dager med ulike tester p sykehuset, m vel kunne gi noen svar ihvertfall.

Kort oppsummert; Jeg har kreft, men jeg skal da faen ikke d!

Det ville rett og slett blitt for dumt! : )

[Foto: Aleksander With / Musikk: Michael Bubl]
Les mer i arkivet November 2010 Juni 2010 Mai 2010